Iver Kleives Requiem



I den femårsperioden fra 1997 til 2002 hvor Requiem har blitt til, er det flere hendelser som har vært med på å forme musikken. Fra dypt tragiske personlige til globale hendelser opplevd via nyhetsbildet. Smerten i å miste et kjært familiemedlem, redselen i å iaktta tvillingtårnene som faller i New York, medfølelsen med å se kister med unge soldater fra Irak og Afghanistan på vei hjem til sine familier, og, - smertelig å vite hva det er deres kjære må gå gjennom.

Den 22.juli 2011 rammet terroren også vårt eget land, og det uvirkelige skjedde her i lille, fredfulle Norge. De enorme ødeleggelsene, de drepte og skadde i Oslo, alle de unge som falt på Utøya, de som overlevde, men som må bære med seg det forferdelige som skjedde, og de pårørende som har mistet noen av sine kjære.
Requiem fikk en enda større aktualitet, og musikken formidler på mange måter dimensjoner som beskriver det veldig mange følte: redsel, sinne, sorg, men også tilhørighet, samhold, håp og trøst, og en bønn om at de som har gått bort skal få evig hvile.


Iver Kleive ønsker at Requiem skal være et musikalsk uttrykk til bønnen om at de som har gått bort skal få en evig hvile. Det er en hyllest til døde som har stått ham nær, og til ofre for ubarmhjertige hendelser i vår samtid. Og formidling om et håp om trøst til dem som sitter igjen.

 

Komponistens ord om Requiem

Det har vært en vond tid.

Sensommeren 1997 mistet jeg og min familie det kjæreste vi hadde.
Samme høst fikk jeg en forespørsel om å skrive et verk for Trondhjem Stundentsangforening. Skrev da Dies Irae som ble oppført som et selvstendig verk i Nidarosdomen mars 1999.

I 2001 ble jeg igjen spurt av samme mannskor om å skrive et fullstendig requiem til dem. Den 11. september 2001, - dagen da jeg skulle begynne å skrive – våknet jeg opp til at tårnene faller. Det føltes meningsløst der og da å gripe temaet fatt. Jeg kom i gang januar 2002, valgte en objektiv, klassisk requiemtekst og skrev satsen Tuba Mirum. Så mange måneders pause igjen, til august 2002, en måned før verket skulle leveres, - da rant alle de ti resterende satsene ut non stop i løpet av tre uker. Det var en kvalmende prosess.

Nå i det siste året hvor jeg har hatt tid til å omskrive verket for blandet kor, har jeg hele tiden iakttatt de hundrede på hundrede av kister med unge menn som er blitt sendt hjem til sine sønderknuste foreldre.

Jeg har prøvd å skrive noe vakkert innimellom.      

Gi dem evig hvile.     

Iver Kleive
Blommenholm
mai 2006

 

Intervju med Iver Kleive om verket her...


Pressen skriver:

Fantastisk opplevelse - Iver Kleives Requiem er et verk som kan ta pusten fra en i de mest stormfulle partiene. Men det er også så stillferdig vakkert, så fullt av sorg og fortvilelse at det går rett inn til hjertet.
(Nordlys)


Storslått Requiem , - mektig verk som gjør inntrykk, og som vil bli stående som en utfordring for dyktige kor, solister og organister av Kleives Kaliber
(Stavanger Aftenblad)


Kleive har et utrolig talent i å beherske og kombinere flere sjangre, som eksperimentell råspennende klassisk musikk i små porsjoner, sammensmeltet med litt salmer, litt folkemusikk og lekre postromantiske melodilinjer.
(Romsdals budstikke)


Direkte og personlig - Et personlig anliggende som har funnet sitt musikalske uttrykk. Utgangspunktet er orgelet som Kleive behandler med sedvanlig mesterlighet.
(Aftenposten)


Stykket føles som en reise i dramatikk og kaos, i fortvilelse, i ydmykhet og i sorg.
(Gudbrandsdølen/Dagningen)


Requiem er sprunget ut av den dødsdramatikken som Iver Kleive har sett og opplevd, både i sin egen nærhet, og i vår tids terrorverden. Requiemet virker avkledd ærlig og musikken går til hjertene hos tilhørerne.
(Bergens Tidende)


Hør noen av satsene her:

Rex Tremendae (Store konge)

Benedictus (Velsignet)

Lacrimosa (Full av tårer)

Lux aeterna (Det evige lys)

Introitus - Kyrie - (Herre, miskunne deg over oss)